Sliten, rett og slett.

Noen ganger ønsker jeg meg bare mer tid til meg selv. Til å ikke gjøre noen ting, til å lese en bok, til å fotografere, lufte Hennings hund, sitte på kafe.... strikke, prate med en venn....alt annet enn hva jeg vanligvis må prioritere... De siste ukene har vært travle. Året før det og, med fokus på både bedre helse og jobb. Trening, turer i marka, flytting, finne seg til rette på et nytt sted, innholdsrike ferieturer. Bekymringer for både barn og barnebarn. Håper det blir litt enklere neste år. 💕

En tur i fjæra.

For noen kvelder siden drog vi til Øysand for å fotografere solnedgangen. Det ble en fantastisk fotostund, med utrolig mange gode bilder. Og ikke minst i hyggelig selskap med mannen i mitt liv. Jeg tenkte på hvor utrolig heldig jeg er med min fantstiske familie. 6 gutter, og 4 jenter..... Også meg og Roger.... Samles vi alle sammen er vi faktisk blitt tolv stykker. Utrolig artig. 😍 De betyr utrolig mye alle sammen. Mye mer enn det som kan kjøpes av gods og gull, store hus og eiendommer. Jeg elsker hjemmet vårt også. Selv om det er lite og ganske gammeldags. ☺️

Maren og Inga.

Maren og Inga. Dukker fra Gotz/Sissel Skille.
Klær fra Next og Disney. 😍

En vakker dag skal jeg sette meg ned og skrive opp når de enkelte dukkene er laget, og såfremt det fins opplysniger om det, hvem Sissel Skille ble inspirert av. Og med bilde av den orginale dukken. Noen av de orginale dukkene har Sissel Skille selv, mange dukker har hun solgt. Min drøm er å kunne lære å lage cernitdukker. Jeg har en bok med bruksanvisning, så egentlig er det bare å komme igang og prøve. Jeg har dog litt prestasjonsangst.

William

I ettermiddag har jeg kost meg sammen med William. William er mitt snart elleve måneder gamle barnebarn, og en snodig liten fyr. Nysgjerrig så det holder og best av alt er mammas skap. Ingen steder er så spennende som det. Med kulepenner, glass og papir, tusje, lykter og mye spennende som slett ikke passer for en liten gutt, men som er utrolig spennende. Og jeg er så heldig som får lov å være sammen med denne fine lille gutten... Akkurat nå, her i dag. ☺️😍

Ola

Jeg har elsket dukker siden jeg var knøtt lita. Små dukker, store dukker, med hår og uten hår. Babydukker, Barbiedukker..... Papirdukker.... Og nå...Skilledukker. Jeg har endel av min barndoms dukker og bamser. Vanessa har fått min samling av Barbiedukker.
Håpet er vel at hun skal arve litt av min interesse for ansikter, for dukker, og en dag overta min lille samling. Den gir meg mye, ikke minst kan den kombineres med interessen for foto, og for klær.
Denne dukken heter Ola. Første gang jeg så den var her i byen på en utstilling med Sissel Skilles dukker. Hvor hun selv var tilstede. Den Ola hadde en strikkebunad på seg. Som jeg nå har begynt å strikke til William, og som jeg siden skal strikke til Ola dukka. Når jeg får tid og overskudd skl jeg forsøke å sy en nordmørs jentebunad til dukkene.
Dukkehobbyen er en fin avkobling fra hverdags utfordringene. Dem er det jo litt av. Akkurat nå er tankene mine noen dager frem i tid, med Henning som skal ha en operasjon neste uke. Jeg gruer meg, samtidig som jeg ser frem til at han skal få et bedre liv. 💖

Karoline på Smøla

Så kom Inga og Inga, og nye klær til Simone. Det siste var mer som en overraskelse fra snille Anita. Nydelige klær som Mary Ann Pescala har sydd. De har gått litt i arv de klærne. Nydelig håndarbeid i allefall.

Paula

Noen ganger overrasker jeg meg nesten selv. Bildene blir bedre enn jeg selv har forventet. Og artig er det. Her et bilde av Paula. Lagd av Sissel Skille i 2003. Nydelig dukke denne også.

Inga...og Inga

Her er Inga og Inga. Den ene med bolleklipp og rødblondt hår, den andre med langt blondt hår. Like men ikke like likevel. Er utrolig spent påmå se hvor like de er. 

Karoline. 

Simone

Simone. Denne dukken var laget for ca 16 år siden, og er kanskje en av de mest populære dukkene Sissel Skille har laget. Simone er laget i et opplag på 750 stykker. Da jeg var på utstilling med Sissel Skille i 2009 hadde hun med den orginale dukken på den utstillingen. Hun minner meg om storesøstera mi Kari. Særlig i de orginale klærrne. 

Skilledukker

Sissel Skille

For mange år siden oppdaget jeg en fantastisk dukkekunstner. Bosatt her i Trondheim, og anerkjent over hele verden. Og dengang var disse dukkene bare en drøm. Men nå nesten ti år senere er også jeg eier av noen av disse vakre dukkene. Og kanskje får jeg lære å lage slike en dag også. 😀 Håper et medlemskap i Trondheim dukkemakerforening kan være til hjelp og støtte for den drømmen.

Utsikt fra hytta til min søster.

Er vel nesten ikke finere plass i hele verden.

Dagen i dag, i går og i morgen.

Lenge siden jeg har skrevet her nå, og ser mye er forandret siden jeg var her sist. Ting må læres på nytt. Og det er bare å innrømme, jeg er egentlig ganske deprimert for tiden. Vil ikke være det, men det er ikke alltid slik at man bare kan knipse med fingrene, ta seg sammen og så er alt i orden. Noen ganger tar ting tid. Som nå. Det har vært tunge år, uten at det hverken forklarer eller bortforklarer. Selv jeg trenger tid til å fordøye tap og sorg, og til å åpne opp og se etter nye muligheter. Kanskje ser jeg bare meg selv og hva jeg trenger, og evner ikke gi så mye til andre for tiden, selv om jeg prøver. Positivt på listen er at Christian har jevnlig samvær med Vanessa, og selv om det er lenge siden sist så møter jeg henne ofte. Det er deilig. Hun er ei fantastisk jente. I pinsa var jeg på Aure hos Kari og Kalle. Roger og Henning var med. Og nå har jeg endelig (håper jeg) kommet igang med trening igjen. Jeg må, jeg spiser for mye, rører meg for lite, blir deprimert og lei meg, legger på meg og ikke minst blir ensom. Hvorfor skal forresten livet være så ensomt? Jeg undres i blant. Hvordan får jeg det til. Hvorfor er ikke jeg en sånn dame som har huset fullt av venner og som bobler over av energi. Er det mine barn som smittes av meg eller er det omvendt. Lest forresten i Tara at man skal skrive av seg depresjon og tungsinn og da tenker jeg det er bare å komme igang. Sette ord på ting, få det ned og jobbe for en endring. Og lytte til Sidsel Rasmussen som sier: Tørk tårene, og knytt neven. Du er kvinne og du kan alt, hvis du bare vil og tør.

Savn og sorg

Eller er det omvendt. Det flyter inn over meg som tåke nærmest. Jeg har mistet så mange på få år. Først min far, så Rogers far og nå min mor. Mine foreldre, borte. Jeg savner dem så inderlig. Det hjelper ikke at de var blitt gamle. Ingens øyne vil noen gang se på meg på samme måte. Ingen vil på samme måte glede seg over en klem. Ingen hender å holde i som deres, ingen å glede med små og store ting. Ingen som lytter til historier om mine barn med samme entusiasme. Øyne som glitrer... Lukket for alltid. Jeg savner dem så forferdelig.

Høyresiden

Høyresiden min den er ikke bra....Egentlig er ikke dette en klage,mer som en oppdatering. en beinsplint i høyre ankel, en beinsplint i høyre skulder pluss et avrevet leddbånd og nå en skadet menisk i høyre kne.... Jeg må visst ha kommet i reparasjonsmodus. Det er nesten så jeg ikke tør si noe til legen lenger. Hva som har skjedd med kneet aner jeg ikke.skaden kan komme av at jeg sitter mye på kne på jobb og det er egentlig ikke til å unngå. Spent på hvordan dette skal bli.

Mitt lille land...min lille verden....vår verden.

22.juli 2011. Vår verden blir aldri den samme igjen. En gal mann sprenger en bombe i regjeringskvartalet i Oslo. Den samme gale mannen skyter nærmere 70 barn, unge, unge voksne og voksne på Utøya i Tyrifjorden. 600 mennesker samlet på ett sted. Ikke alle kom hjem igjen. De som kom hjem må leve videre med store traumer for resten av livet. For hvem kan vel glemme noe sånt.

Det er uvirkelig, likevel virkelig. Midt oppe i alt dette står Ingrid. Flotte vakre glade Ingrid, som nettopp ble valgt til leder av Oppland AUF. Jeg er så stolt av Ingrid. Ingrid som sprudler av glede og energi, av drømmer, av tiltakslyst. Ingrid som er den flotteste norske ungdommen jeg kjenner. Jeg gledet meg med Ingrid da hun skrev at hun gledet seg vilt til å dra på sommerleir på Utøya. Jeg smilte inni og utenpå, og gledet meg over alt hun skulle få oppleve. Og så kommer dette.... Jeg leser på nettet at de skyter på Utøya.... og det går sikkert et minutt før virkeligheten siger inn over meg. Det er jo der Ingrid er. På Utøya. Og jeg kjenner hvor skrekken brer seg. Ingrid.

Ingrid kommer fysisk hel hjem igjen. Og jeg er glad og lettet over at hun er hjemme, hos mamma og pappa og lillebror. Samtidig som jeg vet at hun får med seg en ballast som ikke blir lett å bære. Sorg, vantro, smerte, savn, tap av uskyld. Alle som var der ute mister så mye. På grunn av et eneste menneske.

Av og til tenker jeg, hvorfor fylles jeg ikke av hat? Av trang til å drepe dette mennesket som har gjort så mange så mye vondt. Som har skadet barn. Hvordan kan noen skade barn? Det er ufattelig, ubegripelig, fantasien strekker ikke til. Jeg føler bare en tung og inderlig sorg. At noen skulle kunne frarøve oss det fineste som fins, barn og ungdom i blomst, barn og unge med årene og opplevelsene foran seg. Det er så inderlig urettferdig. Og innerst inne tenker jeg...måtte han brenne i helvete, sakte.... mens han ser alt han hadde ønsket seg smuldre opp og forsvinne.

Mitt lille land kommer til å reise seg etter sorgen. Det kommer Ingrid og hennes familie, alle som jeg er så glad i, også til å gjøre. Det skal komme gode dager etter dette. Gode dager hvor norske ungdommer atter skal blomstre, hvor unge politikere igjen skal jobbe for et bedre Norge. Uavhengig av hva dette monsteret hadde ønsket vil Norge bli et godt og flerkulturelt samfunn med plass for alle. Vi skal alle ha plass under samme flagg. Uavhengig av politisk tilhørighet og etnisk opprinnelse.

Vokser og gror...

Egentlig blir jeg litt satt ut av husets beboere av og til. De har en utvikling jeg ikke helt forstår meg på. Ikke jeg selv heller for den saks skyld. Jeg sitter foran pc og gror sammen, og ved spisebordet sitter Henning og påstår at han vokser. Altså blir han enda større enn han alt er...og strekker seg enda lenger opp mot himmelen... Mens jeg repareres..og vokser mer i bredden enn i høyden.. sukk... jeg blir nok kortere og kortere.. og får håpe når jeg kommer til min dauan dag at jeg når over dørstokken. Ei dame jeg kjenner snakket om at vi var kommet i reparasjonsalderen for en tid siden, og innimellom må jeg innrømme at jeg føler meg som en hypokonder. Viktig å ha fokus på det som er postivt sier vennen, og jeg forsøker så godt jeg kan, men begynner å føle meg som guttas farmor, som stadig var syk og slet med et eller annet. Er nesten så jeg blir lykkelig av å få bekreftelse på at det er noe som er gærnt og ikke bare noe jeg tror. Så får man leve med de utfordringene man har fått tildelt. Begynner å bli en del, og noe kan man gjøre litt med, annet må bare være som det er. I fjor... nærmere bestemt dagen før Brages bursdag hadde jeg et rundkast på isen på vei ned til bilen min oppe i Nyveilia. Endte med en tur på skaden, hvor de konstanterte at jeg var forslått, men ellers hel. Og hvorfor i svarte grønne har jeg da ikke vett nok til å protestere på det de sier. Men neida... jeg nikker og bukker og er glad for at de tok seg tid til å se på meg. Nå et og et halvt år etter får jeg vite at beklager, men du slet nok et leddbånd i den skulderen da du falt.. og det kan det snart hende du må leve med ja. Ut og bort. Fordi nå er det gått alt for lang tid siden skaden skjedde. Jada. Men noe kan jo fikses, og derfor sitter jeg nå her og gror og gjør lite annet. Og slik skal det være i en uke fremover. Hurra for meg. :-D

Barndåpen min.

Tror jeg begynner å bli gammel.... i hvertfall i mimremodus, enda bildene jeg har tatt frem er fra min egen dåpsdag, som jeg slett ikke husker. Tror det var i november, og mener jeg var døpt samme dag som Tora og Ivar Torset, Stein Åge Gresset og Svein Magne (et eller annet). Jeg var døpt for andre gang, eller snarere var det vel en stadfestelse av dåpen. Første gang jeg var døpt var dagen etter jeg var født, og jordmor Marit Rønning bar meg til dåpen. 2.gang var det Ruth og Ottar Torset, Marit og Helge Ertvaag som var faddere på meg. Og Ruth som bar meg til dåpen.

Til min far

Ei hand å holde i, et hjerte som banket for meg, tusen minner bak bilder i et album, verden blir ikke den samme uten deg. Allikevel årene og tiden går videre, vi blir alle til støv i en bok, i minnenes verden, du vil alltid leve videre, alltid følge oss videre på veien vi tok. (Heidi 18.mars 2011)


Ikke ofte jeg skriver "dikt" men følte for det i dag. Har mistet så mange de siste årene, mennesker som betydde mye for meg. Og særlig min far. Han var ei hand å holde i, og hadde et hjerte som banket for meg. Jeg var "litjtausa" hans, og vi bytta "nase". Han luktet så rent og godt bestandig, og jeg var så uendelig glad i ham. Selv om han ikke var uten feil og mangler så var jeg glad i ham på en måte som jeg ikke har vært i noen andre. En kjærlighet for far, en for mor, en for mine barn og en for mine søsken, en for min kjæreste og mine stebarn, og også for mine venner og deres familier.

Andre mister også sine, og jeg sørger for dem også. Så dette diktet var kanskje like mye for Jarlaug, mamman til Signe, og for Inga, min søsters svigermor. To fantastiske damer som jeg har vært så heldig å kjenne. Jeg glemmer dere aldri. Og takk for hver en trivelig stund, for all latter og glede. :-)

Tanker i tiden....

Nå om dagen er det mange tanker som flyr igjennom hodet mitt. Vi "bor" i et oppussingsprosjekt, i allefall gjør jeg det, når jeg ikke er hjemme hos meg selv, og det er egentlig ganske krevende. Det er krevende med to hjem og det er ikke minst krevende å holde to hjem ryddige. En annen ting som opptar meg er utfordringen diabetesen gir meg. Eller kanskje er det noe annet, jeg burde nok hatt en tur innom legen og fått tatt de "vanlige" kontrollene. I tillegg pådrar jeg meg forkjølelser og andre uhumskheter som gjør at hodet ikke fungerer som det skal. Nå skulle en tro at det å jobbe med åtte ett og toåringer, ikke krevde all verdens tanke virksomhet, men det gjør faktisk det. En må tenke over alt en sier og være i forkant hele tiden for at dagen skal bli best mulig for disse små. Samtidig har jeg "ansvar for" en og noen ganger flere studenter også som har krav på tankene mine og god oppfølging i hverdagen. Og alle disse små og store menneskene gjør mitt liv til et spennende sted. Men akkurat nå er jeg så sliten.... og syns så synd i meg selv, og føler meg som verdens mest egoistiske menneske. Fordi jeg har alt hva noen kunne ønske seg. Et sted å bo, mat, vann, toalett, dusj, klær, en jobb, en fantastisk flott familie. Verdens beste sønner. Mange som viser at de bryr seg. Og tankene mine går til alle i Japan som ikke har alt det her lenger. Mennesker over hele jorden som ikke får dekket primærbehov som mat, vann, klær, et sted å bo, og ikke minst trygghet.

En blomst til deg :-)

Det er mange jeg gjerne skulle gitt en blomst, og helt sikker deg som leser dette. :-)

Hvordan knyttes historiene våre sammen.

Slekt skal følge slekters gang heter det i en av våre kjære julesanger. Og de gjør jo det, men hvor mye får vi som kommer etter med oss av våre forfedres egenskaper. Min søster påstår jeg ligner min tante Tordis Ikke av utseende, men av væremåte. Og min bestefar mente at vanskeligheter er til for å overvinnes. Og jeg tror det er viktig at man tenker det. Hjelper vel fint lite og sette seg ned og gi opp. Viktig å se etter løsninger og finne måter og veier å gå videre på.
Jeg kan tegne, i allefall litt, men er veldig dårlig til å sy. Noe min tante Tordis, min mor, min mormor, og min søster derimot var veldig gode på. Min mormor jobbet som sydame, i tillegg til å passe hus og hjem for seks barn, en mann, en svoger, en flokk høner og noen kalkuner og sikkert en gris også. Min mor er full av beundring over sin mor, og jeg er ikke noen mindre beundrer av min egen.
Tante Tordis sydde også klær. Og mange andre ting. Hun sydde puter og gardiner, trakk om møbler og var i det hele tatt en veldig spennende dame. Hun døde da hun var 63 og jeg har savnet henne veldig. Tenk om hun kunne fått levd. Det ville betydd mye.

Men som sagt sy..det er jeg ikke god på. Allikevel kjente jeg hvordan panikken bredte seg da jeg oppdaget at symaskinen min ikke fungerte lenger. Død. Virket ikke. Ville ikke sy. Sukk. Så lykken var stor da symaskinen var blitt reparert. Og jeg kan hente den ganske så snart. Så nå lurer jeg litt på hva jeg kan finne på med den. Jeg syns applikering er morsomt. Det trives jeg med å jobbe med. Og har stor sans for ugler. Tror jeg må jobbe litt med saken.

Oldemor Berit Marie, og tante Svanhild.

Berit Marie Husebys 80 års dag. Litj pia er min tante Svanhild.

Her er et bilde av min Oldemor Berit/Beret. Som jeg vet veldig lite om. Selv om jeg har hørt noen historier, så sitter de ikke under huden på meg, slik burde jeg kanskje fått noen andre til å fortelle. Kanskje noen av tantene mine eller onklene mine på min fars side kunne fortelle. Av åtte søsken er det fortsatt fire av dem i live. Og, de er veldig gamle alle sammen.

Jeg var ute og kjørte i sted, Simen som trengte skyss til butikken, og vi snakket om historiene som forsvinner. Ikke bare om hans egne besteforeldre, om de ikke skrives ned, men også mange andre historier om andre mennesker. Ved å legge inn bilder til navnene, historier om levde liv så lever menneskene på noe vis videre.

Jeg har aldri møtt min mormor Tora Mathilde, og heller ikke min oldermor Berit i Bukta. Også kalt "Bæsta ni bukten". Men jeg følte likevel at jeg kjente dem, min mor fortalte så mange historier. Og nå sitter jeg og lurer på hvorfor de ikke ble skrevet ned. Hvordan trodde jeg at jeg skulle klare å huske alle detaljene. Og av en eller annen grunn er alle bildene jeg har i hodet mitt i svart hvitt. De fins ikke i farger. Kanskje fordi jeg bare har sett sort hvitt bilder av dem.

Min bestefar derimot fins både i sorthvitt og fine farger som Kjell Aukrust så fint beskrev det en gang. Og i mitt  hode fins et bilde av en travel mann i grå bukser og med svarte slagstøvler. Og bukseseler. Og enten var han på vei et eller annet sted, eller han satt med regnskapet til Thevik, eller leste avisen, så på tv og hørte på radio. Samtidig. Oppe i disse minnene fins også Tor Erik. :-) Som gjerne slo av radioen for å spille plater, til bestefar sin store irritasjon.

En tenker.

Mobbing

"Som foreldre er vi ansvarlige om barnet vår blir mobbet, eller er en mobber. Ikke bare den som blir mobbet får livet sitt ødelagt. En slik destruktiv adferd er også ødeleggende for den som mobber og kan forfølge vedkommende på ulike måter senere i livet. Stopp mobbingen nå!!!"

Denne la jeg ut på facebook siden min i morres etter å ha tenkt masse over en samtale jeg hadde med en venninne i går. Sønnen hennes blir mobbet i skolen, og på fritiden, og omgivelsene toer sine hender. Jeg sitter igjen med følelsen av at noen forsøker å fortelle gutten og familien hans at han fortjener å bli mobbet, og jeg kjenner jeg blir trist langt inne i meg selv. Barns adferd er en ting, men voksne burde vite bedre. De burde vite at mobbing ikke bunner ut i at noen fortjener det. Hvorfor noen velger å mobbe andre kan jeg ikke fortelle. Men mobbere opptrer som oftest i flertall, og ikke en alene, så da er det nærliggende å tro at den som mobber har behov for å markere seg som leder, som betydningsfull og viktig ovenfor en eller flere andre, og da velger seg noen å plage for å markere seg på den måten.

Jeg har opplevd at flere av sønnene mine har blitt mobbet på skolen. For den ene medførte det at han fikk store psykiske vansker, og han vegret seg for å gå på skolen. Selv i dag gir det å gå på skolen ham store vansker og han mestrer ikke skolehverdagen. Den andre har taklet det på en annen måte. Kanskje fordi han fikk god hjelp og støtte hos en ansatt i barne og familietjenesten. En som i utgangspunktet var tatt inn for å lære gutten sinnemestring, men som viste ham forståelse, og tok det han fortalt på alvor. En annen enn mamma, som i slike situasjoner helst blir inhabil. Mammaer skal tro på og forstå. Det som er betydningsfullt er at noen andre tror det man forteller.

Og årene har nå gått, og jeg har ikke inntrykk av at han mobbes i skolen lenger. Han sliter med sykdom, men trives ellers godt og gleder seg til skolehverdagene og går dit til tross for sykdom. Verre er det blitt med ham som var plageånden på barneskolen. I dag er det han som strever, som opplever lærere som ikke liker ham, som må leve med at medelever skyver ham i fra seg. Kanskje burde jeg glede meg over det, men nei. Jeg tenker at hvis vi hadde blitt hørt og mobbesaken tatt tak i så ville kanskje ikke bare ett barn vært "reddet" men flere med. Også ham som mobbet, og som i dag må leve med vissheten om at han ødela barneskoleårene for både en og flere medelever. Og som nok vet at i voksen alder vil hans adferd som barn slå tilbake på ham.
Tenk om noen voksne som stod ham nær hadde tatt hans adferd på alvor og søkt å hjelpe ham bort fra den destruktive adferden, ødeleggende ikke bare for andre, men også for ham selv.
I en forbindelse ble jeg oppringt av politiet som hadde mottatt en anmeldelse på ham. Og hvor en av mine sønner hadde vært vitne. Jeg fortalte det jeg visste, og ba til slutt om at de måtte hjelpe gutten. For også han er et menneske med behov for å bli sett og hørt. Og ikke minst av sine foreldre enten det han gjør er godt eller dårlig. Å unnskylde en destruktiv adferd som er til skade for andre er kanskje det dummeste man kunne gjøre. Noen ganger bør man tro hva andre forteller, og søke å endre sitt barns adferd, for å hjelpe sitt eget barn til endring. Jeg ville ikke trivdes med å legge meg om kvelden i visshet om at barnet mitt hadde plaget andre, uten at jeg ønsket å få barnet til å endre sin måte å være på. Det fins ingen barn som fortjener å bli mobbet. Ingen.

Glad for å være født i Norge.

Noen ganger tenker jeg at jeg er ufattelig heldig som ble født i Norge. Født inn i en varm og kjærlig familie som alltid har tatt godt vare på meg og som alltid har villet det beste for meg. Og de betyr alle sammen så uendelig mye. Enten de er små eller store.

Hver dag fødes ufattelig mange barn, og ikke alle er like heldige som jeg. Mange fødes inn i nød og fattigdom, matmangel, krig og til et liv jeg ikke klarer å forestille meg. Jeg har alltid hatt tryggheten i et godt og varmt sted å være, mennesker som har vært glad i meg, og nok mat hver dag. Jeg har ikke måttet oppleve faren ved at noen kunne ta livet av meg på grunn av noe noen annen har gjort. Mitt liv har ikke vært i fare på grunn av mine foreldre eller søskens gjerninger.
Innimellom følger jeg med bloggen til Marie Amelie. Mange historier har kommet frem om henne gjennom media. Blant annet at hun var født inn i en velstående, svært rik russisk familie. Men rikdom varer ikke alltid evig, og Marie Amelies foreldre valgte å ta henne med seg og flykte. Til slutt til Norge. Hvor hun har bodd siden hun var 16 år. Jeg husker ikke hvor gammel hun var da flukten startet. Hun har ikke kunnet leve noe liv i stor rikdom, for henne er rikdom i dag vissheten om å kunne gå på gaten uten å risikere å bli skutt på grunn av at noen ønsker å ramme noen andre enn henne.
Jeg kan ikke helt forstå hvorfor hun ikke kunne få bli. Som så mange andre som har vært her i mange år, og som har blitt en del av det norske samfunnet. Hun har ikke gjort noe annet kriminelt enn å forsøke å beskytte seg selv, og på bakgrunn av vissheten om at hun var ønsket død, gått i skjul for å redde sitt eget liv.
For noen år siden hadde jeg en praktikant fra Kabuhl på avdelingen. En skjønn dame som jeg rakk å lære litt å kjenne og som jeg aldri kommer til å glemme. Hun strevde for å bli forstått, for å lære seg det norske samfunnet å forstå og for å bli en god nordmann. Aldri kommer jeg til å glemme en offentlig ansatt som mente hun burde vært mer takknemelig over å være så heldig å få lov å komme til Norge. Hvor jeg så påpekte at kanskje vi burde være glade for å være født i Norge.

Kjøkken...før...og nå.

Kjøkken i Nyveilia :-)

Uke 6, februar 2011.

Ukene flyr det er utrolig hvor fort tiden går, både hjemme og på jobb.
Forrige søndag var jeg på Vitensenteret sammen med Julie, Christian, Vanessa og Henning. Etterpå gikk vi på biblioteket og kjøpte kaffe, før vi drog til Nedre Leirfoss for å se på svanene. Fikk tatt masse fine bilder både her og der og hadde en kjempehyggelig dag.
Roger på sin side han har jobbet med å rive kjøkken i Nyveilia. Jeg har tegnet nytt kjøkken, ut fra plass og behov. Det blir enkelt, men funksjonelt tror jeg. Ikke noe spesielt med det, men lett å holde rent. Og det er kanskje det jeg har fokusert mest på. Nede i Romolslia har jeg et gammelt profilert kjøkken hvor det samler seg støv og skitt i hver en sprekk. Jeg føler jeg aldri får det rent. Dette kjøkkenet skal i allefall være enkelt å holde rent. Og ikke minst, være lett å selge. Badet er også enkelt innredet, men praktisk. I allefall det har blitt noen turer til Ikea den siste uken, både alene og sammen med Roger. Og det er vel ingen plass i verden Roger misliker så mye som Ikea. Men nå er halve kjøkkenet på plass, resten skal vi skru opp selv. Og vi har skrudd sammen alt sammen selv, men fikk rørlegger og elektriker samt snekker fra Ikea til å montere på plass komfyr, oppvaskmaskin, varmtvannstank og til å henge opp overskap. Og montere noen av underskapene. Som vi som sagt hadde skrudd sammen. Med noe plunder.
Ellers ble jeg oppringt fra barne og familietjenesten som informerte om at henvisningen om omsorgssvikt var blitt henlagt. De hadde snakket med fastlegen som hadde informert om at Hennings tilstand var alvorlig og at han måtte regne med noe fravær fra skolen inntil videre. Og at den jobben jeg gjorde som mor var god. Damen jeg snakket med anbefalte meg å ta kontakt med oppvekstkontoret slik at de kunne ta saken i forhold til samarbeidsproblemer med skolen. Fastlegen hadde informert om at de opplysningene skolen hadde fått var mer enn gode nok for å utløse tiltak for å kunne hjelpe Henning i skolen. Så da blir vel løsningen å gjøre det. Henning skal på gastroskopi neste uke og forhåpentligvis vil vi få vite hva han feiler, og hvilke medisiner som er best.
Og... Simen fikk plass på Åsane folkehøyskole utenfor Bergen. :-) Det blir spennende.

I dag har vi jobbet mer med kjøkken  og vært og fotografert svanene igjen. og i morgen skal vi i morsdagsselskap hos Julie og Christian. Det blir nok trivelig.

Vanessa mater fugler ved Leirfossen.

Hjemmets ugangskråke...

Hennings lille Hope. Familiens lille rampekatt...... Det dyret der er det merkeligeste jeg noen sinne har hatt i hus. Henning påstår det er vi som er rare og at det smitter over, men sannelig om jeg vet. En katt som samler på kulepenner, det forekommer meg litt sært. Alt mulig rart stjeler hun og enten legger det i matfatet sitt eller så gjemmer hun det under sofaen. Det forsvinner veldig mye rart. Kanskje hun egentlig er en skjære.....

Verden er så travel....

Av og til undres jeg hvorfor jeg alltid har så dårlig tid. Jeg løper fra det ene til det andre og rekker egentlig ingen ting. Jeg skal følge opp unga på all verdens møter...og klart med de suppehuene som vi liksom skal samarbeide med så blir ikke akkurat utfordringene mindre. I dag begynte jeg på jobb klokka sju... ergo måtte jeg gå hjemmefra ti på halv, ned til fellesparkeringen...og "måke" av snøen på bilen.. Noen som sa noe om herlige vinter...hmf.... På jobb har vi kjøkkenuke...og siden vi er den avdelingen som er lokalisert lengst unna kjøkkenet gir det masse trim. Og en smule hektisk hverdag...Så..gjennomgang av alle papirer før plandag i morra.... før vi går på musikksamling...og så svisj tilbake til avdelingen for å kle på englebarna. Det vil si....de skal jo kle på seg selv. Først...bla bla bla...og så bla bla bla og så til slutt bla bla bla.... og bla. Så er vi ute...og jeg oppdager at ingen har låst opp lekeskuret....og drasser med meg de to minste på glattisen tilbake til avdelingen... og henter nøkler....så arbeider vi oss tilbake igjen over hauger med is som har ramlet ned fra taket og bort til de andre. Gudskjelov så har alle det helt fint....og det er flere voksne på vei ut.....såpass mange voksne at jeg kan gå til pause. Jeg må skynde meg å gå til pause. Viktig å få avviklet pausen fort. Men hvor fort får man nå egentlig 30 minutter til å gå.... Ikke fortere enn 30 minutter i allefall. Selv om det for meg noen ganger kjennes ut som fem... Og så skal barna inn....og alle klærne vi tok på før vi gikk ut skal av...pluss alle de andre klærne barna har på seg må vite. For fins det en, bare en eneste søledam, ja da finner de den. På med nye klær, vaske hender og gud som metter liten fugl så sulten jeg er....takk....tar en brødskive straks jeg..... tenker englebarna. Vente.... er et ukjent begrep. Og så er det tid for å sove. Hente vogner, re opp med poser og greier og så skal vi kle på barna igjen...upps...var visst noen som måtte ha en ny bleie..... og endelig sover de... og svarte... jeg skal jo hjem....eller min dag er over. Ut døra...og til Kiwi for å handle svinekoteletter på tilbud.... men nei...ikke en eneste liten kotelett...... jeg kan ikke forstå hvorfor det ikke skulle være det så tidlig på dagen, og begynner så smått å hisse meg opp. Jeg har det jo travelt. Og like før jeg er i ferd med å slå kloa i en ansatt går det opp for meg at det er torsdag. Det er i morgen det er fredagstilbud... eh.....
Jaja..finner noe annet og freser bort til City syk for å se etter rester fra salget .... (Jeg savner såååå KBS senteret....) . Finner ingen ting annet enn 12 poser med kattemat til 66 kroner.... så Bambi blir nå i allefall glad. Hills er vel omtrent det beste man kan få. Jeg har jo tenkt å feite opp den katten. Og ut igjen...og freser ned i Romolslia...peptalk med Simen.... rydde i kattekassen, sette frem mat og vann.... sette på oppvaskmaskinen og vaske badet og toalett og svarte...tiden flyr i godt selskap...jeg skal jo lage middag oppe hos Roger...full fart ut døra og inn i bilen og opp til Roger. ... hvor det bare er å kaste seg i gang med middagen... Utrolig hvor sultne fire mennesker kan se ut for å være.... de formelig sikler over maten, mens jeg jobber med den... Koke koke koke.....bort på bordet...og glefs...det var den middagen.

Nå skal jeg ha kvalitetstid med meg selv...dvs jeg skal lese jobbmailen min, sjekke om Christian har det bra.... jobbe litt med månedsplan og jammen skal jeg ha meg en blund og...før jeg går og reparerer vaskemaskinen... Hurra.

Men en dag skal jeg finne tid til en kopp kaffe med Camilla. Jeg lover. :-D

Når man er i gang...

Og nesten på vei til jobb, en tidlig torsdags morgen. Det er 0,4 minus grader ute....snør.... så jeg må nok ut å børste frem bilen. I dag også. I dag skal vi ha sangsamling sammen med Trine, det er lærerikt, innholdsrikt, underholdende og noe vi ser frem til hele gjengen. Trine har jobbet i musikkmanesjen i Trondheim i mange år og er en ressurs å ha på lån i barnehagen.
Ellers har jeg ikke så mange planer for dagen. Forberede meg på planleggingsdagen i morgen antagelig. Og muligens rydde og vaske litt. Er vel ikke så mye penger å bruke slik på tampen av salget heller. Gleder meg egentlig til lønningsdag. Gleder meg alltid til lønnen jeg. Den kommer hver måned. Samme hver eneste måned. Og jeg har fast jobb. Noen ganger glemmer jeg hvor glad jeg egentlig er for det å ha fast jobb, trivelige kollegaer og fantastiske barn. :-D

Sommerens vakreste eventyr

Sommerens vakreste eventyr var å være med Lene til Anne Just's have i Hune, like i nærheten av Blokhus. Vi hadde i vært i Blokhus så mange ganger, uten å oppdage denne perlen.

Det er et helt fantastisk hageanlegg, utrolig velorganisert, men samtidig veldig sjarmerende kaotisk. Jeg tror jeg kunne gått der en hel dag, eller snarere flere dager. En nydelig varm dag, i en utrolig vakker hage, sammen med Lene som jeg er så glad i, man kan ikke ha det bedre.

For alle som er i nærheten av Blokhus. Besøk Anne Justs have.

http://www.annejust.dk/

Litt søt???

Denne gang var vi en tur i Aalborg zoo....etter mitt ønske.... Uheldig med været også denne dagen....det var kaaaaldt. Men så mye flott å se. Ikke minst denne lekre karen her. Så også kameler, og kenguruer.... Jeg har jo noen av dem hjemme. <3

Sommer på Blokhus

I år som forrige gang leide vi feriehus på Blokhus. Vi er etterhvert blitt så mange, så det er ikke bare å "legge seg inn på" Lene og Jørgen lenger. Og ungene stortrives i Blokhus med gangavstand til Hune og billig tyggis :-) I år var det dog ganske dårlig vær da vi var der nede, men noen dager på stranden ble det. Her er Henning på full fart ut i bølgene. Understrømmen er ganske kraftig så jeg syns det kan være ganske ekkelt å slippe dem løs på egen hånd. Så vi sitter ganske årvåkne på land. Men koselig lell. Har kjøpt meg bok nå om det danske høyfjellet, og skal sette meg godt inn i området til neste gang vi skal dit. Og har allerede funnet et spisested jeg skal sjekke opp.

Christian og gullungen :-)

Her er Christian og gullungen. Hun er utrolig herlig og hyggelig å være sammen med. Og så er det helt utrolig deilig å bli kaldt bestemor...selv om jeg føler meg veldig gammel... Bestemor...du verden. Men slik er det nå noen ganger. Kanskje blir jeg en ung oldemor :-D

Hvor ble det av det siste halve året?

Det jeg husker best fra sommeren var en fantastisk tur til Danmark, og ikke minst å få besøke Elin og Lene. Du verden som jeg savner de to flotte damene. Hvorfor bor de ikke i Trondheim mon tro. Heldigvis har jeg Tiina, og Bente. Når det blir mildere i været skal jeg bli flinkere til å ha meg ut døra. Jeg vantrives i mørketiden. Leddene verker mer enn normalt, i allefall om jeg glemmer medisinene mine, og det føles også for å være en større utfordring enn normalt å passe på kostholdet. Som jeg gleder meg på lysere kvelder. Nå er jeg både sur og grinete, matlei...og lei av is og snø ikke minst. Beundrer alle som bor nordover og som holder ut med både mørke og is i langt lenger tid enn meg, og som også klarer å få noe kreativt ut av det. Som Anne Gundersen. :-)

Henning har vært mye syk i høst, og fraværet på skolen har vært veldig høyt. Med de utfordringer det medfører. Jeg syns skolen har skyld i mye av problemene, på grunn av at de viser alt for lite ansvar i forhold til å forebygge skader, og også i forhold til de utfordringene det gir i etterkant. Henning har slitt mye med smerter, og gikk i lange tider på krykker. Og oppe på det hele ser det ut for at han kan ha en reflux sykdom. Muligens kan den være medfødt, men at det siste årets stress og påkjenninger har gjort at det har trigget sykdommen og gitt betydelige forverringer. Men endelig får han på gastroskopi. Og han har også fått medisiner som funger for ham. Så fra å være borte fra skolen 4 av 5 dager er han nå på skolen det meste av tiden. Men skolen er ikke fornøyd, og har meldt meg til barnevernet for omsorgssvikt. Til tross for mengder av dokumentasjon på hvilke utfordringer han har og har hatt. Så jeg er vel egentlig ganske sinna på dem for tiden. De gir oss ekstra utfordringer vi ikke trenger og det kunne vi vært foruten.

Christian har fått samvær med Vanessa 1 dag i uken den siste tiden. Og det er noe vi gleder oss over alle sammen. Hun er ei flott jente som det er en glede å være sammen med. Og så har Christian og Julie flyttet til Ingenmannsland, midt mellom nedre Møllenberg og Buran... Hvor bor de hen spurte jeg Roger.. Tja midt i mellom Møllenberg og Buran.... så da ble det ingenmannsland. :-)

Skal finne frem noen bilder fra Danmarksturen.... som jeg koser meg når jeg er der nede. :-) Kanskje flytter jeg dit når jeg blir stor.

Nøtteliten satt i toppen av et tre.....

Se denne kjekke lille fyren, eller frøkena som befant seg i et tre noen meter fra min mors terrasse. :-) Nydelig !!!!

I glemmeboken.

Det har vært en travel sommer, de siste fire ukene har gått som en "lek", selv om resultatet av ankel operasjonen min ikke ble helt som jeg hadde håpet. Sliter fortsatt med å gå og får fort vondt, så jeg får håpe det blir så de velger å fjerne beinsplinten som antagelig er årsak til all elendighet.
Men hva har jeg så gjort. Jo, har jo sittet med beinet høyt oppe, samt forsiktig begynt å trene ankelen igjen. Den er stiv, så det kan nok også være årsak til smerter. og blir verre straks været blir dårlig. Men sånn er nå livet. En uke var jeg hjemme hos min mor, og også hos min søster, og min midterste bror og svigerinne. Jeg hadde en kjempeflott uke med mange koselige stunder sammen med de jeg er glad i. Simen var med de første dagene, Henning ville være igjen i byen. Roger var også igjen hjemme, han skulle rydde hus og kaste. Og det trengs jammen hos meg også. Jeg var og vasket i kjelleren i dag og har inntrykk av at min bodplass er blitt lagringsplass for alle som trenger et sted å sette fra seg noe. Det være seg møbler, bil eller mopeddeler. Dette må det i allefall gjøres noe med. Huff som det ser ut. Og masse må kastes. Så tiden fremover er fylt med gjøremål, som må gjøres av andre enn meg. Har planer om å fikse litt på badet blant annet. Skifte ut vasken og skapet på badet, samt sette inn et skikkelig speilskap. Det som er der er så innmari stygt. Huff.
Neste uke setter vi nesen mot Danmark. Vi har visstnok leid et feriehus på Blokhus. På veien blir det forhåpentligvis tid til en tur til Lene og til Elin også. Det er viktig for meg. Det blir nok godt å komme bort litt, samtidig som jeg ser utfordringene også. Skal ha kameraet med. Gleder meg til å lete etter gode motiver. Kanskje kan noen til og med brukes som julegaver.

Utfordringene, de står i kø.

Noen ganger så tenker jeg at nei, nå må det være nok. Og så er det ikke slik allikevel. I går hadde Henninng time på Øre, nese, hals fordi helsesøster syntes at han hadde en noe nedsatt hørsel. Og ja, forsåvidt enig i det. Han snakker høyt, sliter litt med språket av og til, og liker seg best i små forsamlinger. Og så kan ørelegen eller hva hun nå kalles fortelle at Hennings hørsel er nedsatt på grunn av en hodeskade han pådrog seg etter et fall på Romolslia skole for 1,5 år siden. Jeg blir litt matt. Antagelig har han pådratt seg konsentrasjonsvansker og noe lærevansker også i tillegg, og skolen må nå tilrettelegge for spesialundervisning av Henning i små grupper. Pluss bygge om klasserommet slik at det blir egnet for ungdom med nedsatt hørsel. Det her skal bli show tenker jeg. De er ikke så veldig glade i meg fra før, og bedre blir det ikke. Kanskje like greit at skolen er ute i streik akkurat nå. De rekker kanskje så akkurat å få det med seg før sommeren. :-)

Endelig vår.

Endelig vår, og jeg har begynt på krukkehagen på terrassen. Har også sådd noen frø, ringblomster og tomat og det blir nok noen flere turer på plantasjen på plantejakt. Har satt ned to klematis som jeg har tenkt skal klatre på gjerdet jeg har satt opp og er spent på hvordan det blir. Håper på en fin og varm sommer med mange gode stunder på terrassen. :-)

På skattejakt i eget hjem.

Det har vært litt sånn i det siste, skattejakt i eget hjem for å forsøke å dokumentere med tekst og bilder hva vi omgir oss med. Tingenes verdi i egen historie, snarere enn i kroner og ører. For det jeg eier har fint liten verdi i kroner i ører. Men det har en veldig verdi i form av minner. Disse dukkene har min mor laget. Høsten 1985 da hun drog på dukkekurs i stedet for meg. Hilde var også med på dette dukkekurset. Disse dukkene er jeg veldig glad i og de har alltid vært plassert slik at de ikke kan knuses av vandrende katastrofer på to eller fire ben.

Lille Ugle

Lille Ugle prosjektet ser ut for at det kan bli ett av flere. I dag har jeg sydd litt mer på ugleputen, og vært på nettet og funnet inspirasjon til noen flere. Imens har jeg sydd på en gren og noen hjerter på den ugleputen jeg jobber med nå.

Nytt av gammelt.

Endelig har jeg fått dratt frem og opp symaskinen. I går var siste dag med student frem til høsten, så nå har jeg ryddet bort fagbøker og annen faglitteratur og frem med sysakene. Har ikke fått gjort så mye ennå, men det blir vel etterhvert. Håper jeg. Planene er nå klare i hvertfall. Jeg må bare rydde i boden først. Kanskje blir det i morgen. Hvis Christian har tid til å hjelpe meg.

Denne er sydd av en gammel Blend bukse som Christian kjøpte på Strand klær på Aure en gang i verden. Fyllet er fra en pute jeg fant i Trolla, en pute som ikke akkurat egnet seg i dagens samfunn. Sjokkrosa nylon er ikke helt stilen i dag. Jeg sydde alle lappene på for hånd og alle delene er fra en og samme bukse. De lyse feltene var de partiene som var mest slitt.

Og her er prosjekt ugle. Pr i dag er alle uglens deler sydd fast. Men jeg mangler greinen den sitter på. Og må ut å finne noe stoff som passer til det. Mulig jeg kan ha noe i kjelleren. Lurer på at jeg har mye rart i kjelleren jeg. Ting jeg ikke er kjent med at befinner seg der.

Kameler...

Jeg samler på kameler også...og de er det visst blitt noen av. Den aller første fikk jeg hos Hilde. En gang i verden husket jeg hvor hun kjøpte den, den er laget av alabast, og jeg undres om den ikke er kjøpt i Marocco. Litt senere fikk jeg en til hos Anna Solheim Berg. Hun kjøpte den en eller annen plass hun var på ferie. Så fikk jeg to stykker hos Tove, som hun kjøpte i Tyrkia. Deretter kom en gullfarget en jeg kjøpte selv ute hos Mette Leirdal. Den neste var en stående en i skinn som Elin kjøpte i Oslo. Så fikk jeg en som Bente kjøpte på sydentur. Den ligger, og er også i skinn. Deretter fikk jeg en i tre og ben hos Bente, og til sist kom det en bitteliten en i metall som jeg også fikk hos Bente. Den fikk jeg på 45 års dagen min. Den er helt nyyydelig. :-)

Rydding.

Av og til må man rydde. Over årenes løp samler man på utrolig mye rart. Som man ikke trenger og som det heller ikke knytter seg minner til. I dag har jeg kastet en haug gamle blader. For hvorfor samle på dem. De til og med stod plassert i bokhyllen. De blir ikke lest igjen. Kunne kanskje lagt de på do, de ville nok vært ok der, men så har jeg ikke store plassen der heller. Og mens jeg rydder kommer jeg over ting jeg ikke aner hvor jeg har fått i fra. En katt i en eller annen form for gips. Jeg kan ikke for mitt bare liv huske hvem jeg har fått den i fra. En liten engel jeg fikk i julegave fra en familie på jobb en gang. Tror den koster femten kroner på Nille og er ikke spesielt pen engang. Så hvorfor fikk den plass i bokhyllen. Den bare samler støv. Greit nok å sette pris på alt man får, men kanskje burde det være noen grenser. Kanskje burde jeg og være i stand til å gi bort eller kaste noe. I allefall de tingene jeg ikke husker hvor kommer i fra, og som jeg ikke engang liker. Kan liksom ikke ha det stående fremme i fall vedkommende skulle på besøk og forvente å finne katta si fremme. Eller kanskje har jeg fått katta hos noen av guttene... Katta er egentlig litt fin den...jeg har pleid å ha den fremme i julen..sammen med noen mus. Men hvor kom den i fra...
Jeg trodde nok jeg skulle kunne huske alt, men så gjør jeg ikke det. Husker ting som skjedde 30 år tilbake i tid, men ikke hvor jeg la lommeboken min for tre timer siden da jeg kom hjem fra butikken. Så, det er best å skrive ned, alle historiene. Både om mennesker og gjenstander. For en dag er det glemt.

Elefanter.

En eller annen gang har jeg hørt at ethvert lykkelig hjem skal ha en elefant eller flere. Så da Ina og Rolf Terje drog til Thailand for veldig mange år siden ønsket jeg meg en elefant. Så da kom den første elefanten min i hus. Siden er det kommet noen til. En fra Elin, og en fra Kari, og sammen med julepynten min ligger en som er pyntet med gull og "edle stener" som jeg har fått hos Inger Mette.

Her er elefantflokken min. Den lengst til venstre fikk jeg hos Ina og Rolf. Og Ina virkelig lette etter den. For den skulle ha støttenner av tre og ikke av elfenben og det var vanskelig å finne. Den i midten har jeg fått hos Elin,og den lengst til høyre hos Kari. :-)

Tingenes historie...fortsetter

Disse har min far laget. Ca 15 år siden tenker jeg. Faren min var veldig glad i å jobbe med tre og laget fat, boller, og andre små gjenstander. Det ble veldig mange små treboller opp igjennom årene. Disse to fikk jeg i julegave hos ham. Sammen med en liten bolle til. Om man kan kalle den for det.

Den er laga av ei lita kjuke. Veldig spesielt treverk i den. :-)

Dette er en lampefot som min mor har malt. Den har jeg hatt i veldig mange år. Også en bursdagsgave. Regner med det står under den når den ble laget.

Paulina engelen fra min søster Kari. Denne fikk jeg hos min søster i julegave, jeg tror jeg fikk den julen 2004. Kanskje 2005. Selv om det er en engel har den siden stått på kjøkkenbenken min. Passer på maten jeg lager så den ikke blir svidd. Kari påstår den ligner på Paulina (Pauline Bjøring). Spesielt føttene. Selv må jeg innrømme at jeg nesten ikke husker hvordan Paulina så ut. Husker faktisk bedre gammel Kresten. Han hadde peppermynte drops. Alltid. Paulina var streng, vi fikk ikke leke ute når hun og Kristen skulle sove.Midt på dagen.  Merkelig kjærring.